Når sommerdagen ligg utover øya, og Breivikfjorden speile sæ så blank.
Når fiskebåten klukke attme bøya, og sommergjestan går og driver dank.
Da kjenner æ at hjerte mitt det hoppe: Den øya her e bra - å ka du trur!
Sørøya, du e fin da, ingen e så fin som du.
Når høst og vinter suse inn fra havet, og jægeran fra sør e fløtta hjem,
vi krøke bare ryggen imot kavet og smette inn ei dør som står på klem.
Da e det godt å treffe folk man kjenne, og undres ka ti vinden snart skal snu
- Sørøya, du e fin da, ingen e så fin som du.
Når mørketia legg sæ over bygda og sola e forsvunne for ei tid,
da trekker vi oss innendørs med hygga, med festa og revy og lotteri.
Og lysan blinke muntert bort været, og nordlys danse samba som ei gru
- Sørøya, du e fin da, ingen e så fin som du.
Når vintersola skinne over fjellan, og silkeføret lokke oss til fjells
når fisken heng til topps på alle hjellan og snøskutern e vekk til langt på kveld
- æ sette på mæ skian utfør døra og nyte et terreng som ingen trur
- Sørøya, du e fin da, ingen e så fin som du.
Når våren kjem med nysnø over sjarken, mens TV'n viser sommar lenger sør
vi biter tennern sammen "Å ka farsken, vi overlever nu som året før!"
Og plutselig en dag så kommer varmen og øya den e knallgrønn i et nu!
Sørøya, du e fin da, ingen e så fin som du.
