Gudstjeneste i Dønnesfjord 8.8.10 - Foto: Eva D. Husby

Fredning av Dønnesfjord kirke

I medhold av lov om kulturminner av 9. juni 1978 nr. 50 § 15 jf. § 22 fattet Riksantikvaren den 02.02.2009 vedtak om fredning av Dønnesfjord kirke, gnr. 12, bnr. 26 i Hasvik kommune, bygn nr. 192662885.

Omfanget av fredningen

Fredningen gjelder bygningens eksteriør og interiør. Fredningen av eksteriørene innbefatter materialbruk og overflatebehandling av blant annet vegger og tak samt elementer som vinduer og dører. I de fredede interiørene innbefattes rominndeling, overflatebehandling og elementer som dører, trapper osv. Fast inventar som alter, alterring og altertavle, benker, skap og malerier er også fredet.

Formålet med fredningen

Formålet med fredningen er å bevare Dønnesfjord kirke som den eneste bygning fra før andre verdenskrig i Hasvik kommune. Den er et minne om kirkens plass i fiskeværkulturen på Finnmarkskysten på 1800-tallet, landsdelens dramatiske krigshistorie, og om gjenreisings- og bosettingspolitikk etter krigen. Fredningen skal videre sikre kirken som et uttrykk for tidens kirkearkitektur og sikre verdier knyttet til opplevelse og dokumentasjon av denne. Fredningen av bygningens eksteriør skal sikre bygningens arkitektur. Både hovedstrukturen i det arkitektoniske uttrykket og detaljeringen, så som fasadeløsning, opprinnelig/eldre vinduer og dører, materialbruk og overflater, skal opprettholdes. Formålet er videre å bevare interiøret med henhold til rominndeling, bygningsdeler og overflater. Fast inventar skal bevares som en integrert del av de fredede interiørene.

Fredningsbestemmelser

Fredningsbestemmelsene er utformet i samsvar med fredningens formål og gjelder i tillegg til kulturminnelovens bestemmelser om vedtaksfredete kulturminner.

  1. Det er ikke tillatt å rive, skade eller flytte bygningen eller deler av den.
     
  2. Det er ikke tillatt å bygge om bygningens eksteriør eller interiør.
     
  3. Utskifting av bygningselementer eller materialer, forandring av overflater eller annet arbeid ut over vanlig vedlikehold på bygningens eksteriør, interiør eller konstruksjon, er ikke tillatt. (Unntatt fra dette er eventuelle tilbakeføringer jf. punkt 5.)
     
  4. Alt vedlikehold og all istandsetting skal skje med tradisjonelle materialer og metoder i tråd med bygningens egenart og på en måte som ikke reduserer de arkitektoniske og kulturhistoriske verdiene.
     
  5. Tilbakeføringer til opprinnelig eller tidligere utseende og/eller konstruksjoner kan tillates i særlige tilfelle under forutsetning av at tiltaket kan gjøres på et sikkert, dokumentert grunnlag og etter dispensasjon fra forvaltningsmyndigheten.

Bakgrunn for fredningssaken

Dønnesfjord kirke er Hasviks eldste bygning, og det eneste bygget som fortsatt sto etter tyskernes brenning av Sørøya vinteren 1944/45. Etter at de siste beboerne hadde flyttet fra Dønnesfjord på 1970-tallet, gikk kirken ut av bruk som aktiv menighetskirke. Det ble senere kun holdt en årlig gudstjeneste sommerstid. I 2002 bevilget Riksantikvaren kr 350 000 til istandsetting av kirken. I 2003 vedtok Kultur- og kirkedepartementet å nedlegge Dønnesfjord kirke. Vedtaket fritar kommunen økonomisk for drift og vedlikehold etter kirkeloven § 15. Menighetsrådet vedtok i 2004 at kirken kunne gis bort. Riksantikvaren fant det nødvendig å sette i gang fredningssak for å bevare kulturminnet for framtiden.

Karakteristikk av kulturminnet

Dønnesfjord kirke ble bygget etter tegninger av J. W. Nordan og vigslet i 1888 på handelsstedet Galten i Dønnesfjord. Galten var siden 1840-årene et senter for fiske og handel og kirken ble bygget for å tjene fiskeværet. Kirken ble oppført som en tømret, panelkledd kirke, med enkel utforming både i interiør og eksteriør. Under evakuering og brenning i 1944 ble kirken den eneste gjenstående bygning i Hasvik kommune. I 1951 ble kirken flyttet til Nordøya i Dønnesfjord, og året etter ble den innviet på nytt. Her står kirken i et nakent landskap preget av lav vegetasjon og slake, gressdekte koller.

Riksantikvarens vurdering av kulturminnet

Dønnesfjord kirke er med sin spesielle historie og som eneste bygning fra før krigen i Hasvik kommune, et kulturminne av svært høy verdi. Den er et minne om kirkens plass i fiskeværkulturen på Finnmarkskysten på 1800-tallet, landsdelens dramatiske krigshistorie, og om gjenreisings- og bosettingspolitikk etter krigen. Med økt sentralisering og fraflytting fra bygdene går flere kirker ut av bruk. For kommuner med få innbyggere gir disse kirkene store økonomiske utfordringer. Etter kirkeloven er det kommunene som har det økonomiske ansvaret for vedlikehold av statskirkens kirkebygninger. Kirkene eies av sognet, og forvaltes av det lokale kirkelige fellesråd. Det er sjelden samsvar mellom en kirkes vedlikeholdsbehov, kulturminneverdien og den aktuelle kommunens økonomi. Trang kommuneøkonomi har fremprovosert spørsmålet om vi har for mange kirker, og om noen av kirkene kan rives eller selges og brukes til andre formål. Den forrige flyttingen av Dønnesfjord kirke viser hvordan tidligere endringer av samfunnsstruktur ble løst. De nasjonale føringene for dagens kulturminnepolitikk er å bevare kulturminnene in situe. Dette vil i flere tilfeller innebære en bevaring av bygninger som i nær fremtid ikke vil ha noen bruk. En prinsipiell diskusjon om hvor mange nedlagte kirker samfunnet skal ta seg råd til å bevare er derfor vesentlig. Kirkene er de bygninger som i sterkest grad formidler utviklingen og mangfoldet i den bygde norske kulturen. Kirken som byggverk ble gitt i oppgave til de beste arkitektene eller byggmesterne, de dyktigste håndverkerne og kunstnerne som lokalsamfunnet kunne fremskaffe ble benyttet da kirken skulle reises. Både i tidsspenn, antall og utstrekning er kirkebyggene vesentlige for fortellingen om vår nasjonale kultur. Det er derfor også en nasjonal oppgave å ivareta denne bredden. Dette inkluderer både de rikeste utsmykninger og de enkleste konstruksjoner. Det inkluderer bygninger både i sentrum og i periferi. Både i by og bygd ble kirker oppført som et visuelt og geografisk midtpunkt. Kirken var ofte stedets første offentlige bygning og navet lokalsamfunnet dreide seg rundt. Kirkens historiske rolle var som stedets allrom, et sentrum for trosliv, fattigomsorg, skole og offentlige kunngjøringer. Kirkestedet var dessuten informasjonssentral, kornkammer og ekserserplass. Der det bor eller har bodd mennesker, finnes det også kirker. Riksantikvaren vurderer at Dønnesfjord kirke, både som representant for en enkel kirkearkitektur og som en forteller som det nedlagte kystsamfunn, er av nasjonal interesse.

Les mer om Dønnesfjord kirke:

Del dette:

Tips en venn Skriv ut