Kjære alle sammen. Gratulerer med dagen!

Tusen hjertelig takk til korpset våres som har spilt på alle tre stedene. Det er et imponerende program med tog på Sørvær kl. 10.00, tog i Breivikbotn kl. 11.00 og kl. 12.15 på Hasvik. Vi er stolte av å ha korps på alle tre stedene. Det bidrar til en høytidsstemning på arrangementene.

Tusen takk til ildsjelene i korpset som har stått på og ikke bare sjøl øvd, men også har klart å rekruttere og lære opp så mange ungdom til korpset.

Vi er også stolte av ”guttan fra havet”, Sørøyglimt, som slo Hammerfest 3-0 i hjemmekampen på Hasvik i går. Og så er hele nasjonen Norge utrolig stolt av Alexander Rybak som overlegent vant Melodi Grand Prix foran en hel verden – og ca 1. milliard tv-seere.

Ja vi har mye å være stolt av og glade for, både nasjonen Norge og kommunen vi bor i. Og det er viktig at vi ikke glemmer det i en travel hverdag hvor vi ofte kun har fokus på problemer og utfordringer vi står over. Og det er viktig å minnes det i dag – 17. mai. De fleste av oss har det godt.

17. mai er en festdag hvor vi feirer Norges frihet og selvstendighet. Den friheten og gleden vi kan oppleve og feire, er det dessverre mange rundt om i verden som aldri får oppleve. Krig finnes i store deler av verden også i dag – i 2009. De krigsopplevelsene som har gjort mest inntrykk på oss den siste tida er grusomhetene i Gaza og Sri Lanka. Dette er grusomheter som er så onde at vi har vanskelig for å ta det inn over oss via TV-skjermens formidling.

På -90 tallet bodde det på det meste nesten 80 tamilske flyktningen her i kommunen. Jeg jobbet som flyktningekonsulent i Hasvik kommune på den tida. I 1995 trodde man på fred etter en langvarig våpenvile mellom tamiltigrene og regjeræringshæren i krigen på Sri Lanka som hadde pågått siden 1983.

19. mai i 1995 dro jeg sammen med en delgasjon fra Norge til Sri Lanka. Man trodde på dette tidspunktet at tamilene kunne begynne å flytte hjem igjen. Vi skulle dra til Jaffna-området hvor det meste av krigshandlingene hadde pågått, og hvor de fleste tamilske flyktningene ”våre” kom fra.

Like før vi kom til Jaffna brøt krigen ut igjen, og vi kom kun til krigsgrensa ved en by kalt Vavuniya. Der støtte vi på 100 mennesker som hadde rømt fra en landsby hvor regjeringshæren hadde angrepet ei natt, og regelrett slaktet ned befolkningen.

En liten gutt på 8-10 år hadde mista familien sin; mor, far og søsken. Han satt i sjokk og tegnet sirkel på sirkel i sanda med sammensunket kropp og uten å se opp. For meg vil han alltid være det synlige bildet på krigens grusomheter, ondskap og den maktesløsheten vi som tilskuere opplevde - uten mulighet til å kunne hjelpe.

Den lille tamilergutten er dessverre bare en av tusenvis av unger som daglig opplever krig og ondskap, og vi står som maktesløse tilskuere uten mulighet til å gripe inn for å stoppe krig som så urettferdig rammer barn og sivilbefolkningen.

Den friheten vi har i Norge tar mange av oss som en selvfølge i dag. Men generasjonene før oss har opplevd å bli invadert av en annen nasjon under andre verdenskrig. Mange Sørøyværinger opplevde å bli tvunget på flukt fra hjemmene sine. Mange måtte bo ukevis, ja noen også månedsvis i huler i fjellet. Mange ble evakuert til Skottland eller andre steder under dramatiske forhold. Og en krigsgenerasjon Sørøyværinger opplevde at hus, hjem og et helt samfunn ble brent og ødelagt. Befolkningen på Sørøya fikk føle på kroppen hva krigens grusomheter kan føre til.

Mange sliter ennå i dag med ettervirkningen av de opplevelsene de hadde som barn og ungdom under krigen. Jeg er som ordfører i Hasvik kommune glad for at mange har fått tildelt krigspensjon. Men samtidig ser vi urettferdigheten i at familiemedlemmer med parallelle opplevelser blir ulikt vurdert i forhold til krigspensjon. Det er dessverre flere av de som sliter med seinskader som ikke er blant dem som har stått på for å fremme sine rettigheter, og satt fokus på sine problemer.

Som ordfører har jeg blitt kontaktet av mange den siste tiden, og vet at mange sliter. En eldre mann sa til meg: ”Det gikk greit så lenge jeg hadde arbeid, og var så sliten at jeg stupte i seng. Da fikk jeg sove. Men nå har jeg så god tid til å tenke, og da kommer alt tilbake om natta”. Hasvik kommunestyre har oversendt skriv til statsministeren og bedt om at myndighetene griper inn for å bidra til en rask, rettferdig og likeverdig behandling av krigspensjonene.

Sørøyværingene kom tilbake etter krigen, og bygde opp levedyktige samfunn av det som bokstavlig talt var ruiner. Jeg vil rette en stor takk og honnør til våre foreldre og besteforeldres generasjon for den innsatsen de gjorde for å bygge opp samfunnet våres igjen.

Den mobiliseringsevnen og dugnadsinnsatsen våre forfedre hadde, har vi i Hasvik klart å videreføre helt fram til i dag: Vi ser det ved 17. mai- arrangementet. Vi ser det i Sørøyglimt. Vi ser det i Barneturn. Vi ser det under Sørøydagene. Vi ser det ved et utall arrangement og frivillig dugnadsarbeid. Dette er blitt et av kjennetegnene på Hasviksamfunnet, og det skal vi være stolt av og jobbe for å videreføre.

17. mai er en festdag. Det er ungene sin dag, og få land i verden feirer vel sin nasjonaldag med større fokus på ungene enn det vi gjør i Norge. Jeg vil tro at det er mange forventningsfulle unger nå som er klar for feiring her på Hasvik med tog, leker på skolen og ikke minst masse is og pølser.

Før vi går til feiring av 17. mai skal vi ha kransnedlegging. Jeg skal legge ned kransen til minne om de falne under krigen, og Edwin Wallmann, leder i kystfiskarlaget i Hasvik, skal legge ned krans på minnelunden over de omkomne på havet.

På en stor gråstein – ujålet og enkelt står det skrevet:: ”Til minne om dem som omkom på havet og ikke ble funnet.” I en halvsirkel er det plassert enkeltsteiner for å minnes hver enkelt av de omkomne. Felles for alle er at de brått og uten forvarsel er revet bort fra sine kjære , og har etterlatt et savn som flere av dere sliter med ennå i dag. De omkomne minnes med et minutts stillhet.

Lykke til med feiring av 17. mai!